I dag for 62 år sidan, snøvinteren 1962. Del 3 – her er del 2 – oversikt – her er del 4
Bilettekstar, faksimile frå Bergens Tidende:
1) Seks år gamle Kåre Trefall kan stå på tunet og gladelig nå opp til inntaket for de elektriske installasjonene. Farlig er det ikke, for gården mangler strøm.
2) Ti trinn i snøen har vi ned til døren i floren, sier Håkon Trefall.
Framanfolk i tunet! To bykarar står og snakkar med far, den eine har eit fotoapparat i snor om halsen. Dei er frå avisa Bergens Tidende. Dei er på reportasjetur.
«Ja det er ille tilstandar i dalen» seier han med notatblokka. Far er eining. «Det blir mange tunge skiturar ned til åpen bilveg. Ned med smør, heimigjen med proviant frå samvirkelaget. Tre mil tilsaman». «Og så balar eg med all denne snøen seint og tidleg. Ti trinn ned til flos-døra. Og så blæs det så fort igjen». Han med fotoapparatet tek bilete. «Veret har roa seg nokre dagar no. Det er omlag to og ein halv meter snø på flatmark», fortel far. «Straum og telefon har vore borte sidan uværet. Fleire stadar med nedslitne leidningar så det vil ta mange dagar før alt er reparert». Eine bladmannen fortel: «Lars, ein eldre kar me snakka med på Nesheim, trudde at så store snømengder har det ikkje vore sidan 1892, då var det 4 meter på flaten og 28 trappetrinn ned til ei kjelde her på Trefall» (dette var Lars J. Nesheim, fødd 1879).
Han med fotoapparat lurer på kva eg heiter. Han vil ha eit bilete av meg på fonna ved bislaget. Der rekk ein liten gut fint opp til strauminntaket. «Me får håpa straumen ikkje kjem att i løpet av fotoseansen» ler far, der eg stiller meg opp og heldt rundt straumleidningane. Eg håpar far hadde kontrollen!
«Me må fram med både oljelampar og primus. Me har no framleis den gamle vedkomfyren då. Det balnaste med straummangelen er at vasspumpa ikkje går!» fortel far. Eg hugsa at vasspumpa, ei stempel-pumpe, hadde ei lur løysing. Ved å hekte av reima til pumpemotoren og setje eit sveive-handtak på svinghjulet, kunne ein hand-pumpe. Etter ei god økt sa det klikk i trykkbrytaren og tanken var full, og det var igjen vatten til både menneske og dyr. Eg hugsar me ungane måtte bidra med sveive-økter, men då var eg nok litt eldre.
Tilbake til bladkarane. Far klaga på kraftfôr-mangel. Og så denne vegingeniør Glambek som påstår at det ikkje går an å brøyte med bulldosar. «Det er berre tull» seier far, «det er nok det at me er for små og ubetydeleg».
Men no må dei vidare. Dei skal til øverste garden Gullbrå før dei returnerer til byn. Eg ivrig inn til mor for å fortelje at no kom me nok i avisa både far og eg! Ho likte ikkje det med straumleidningane. «Det må du ikkje finne på å gjere att».
Så var det berre å vente på avisa! Eg gledde meg!
I det siste hadde det vore mykje trafikk forbi av folk på ski frå dei øverste gardane. Smør-levering og proviantering. Herman Gullbrå er landpostbod på ski og kjem med post frå postopnar Anton på Lavik.
Eldstebror Ragnar og nabogut Svein går på ski dei fire kilometerane det er opp til skulen på Ekse. Johan J Gullbrå er lærar.
Spennande dagar for ein 6-åring!
Skal seie eg var ivrig då Herman kom med avisa nokre dagar seinare. Mor las høgt og eg såg på bileta. Det hadde blitt ei heilside. Mor tok vare på denne sida, fint samanbretta og stikke inn mellom sakene hennar borti skjenken.
10. februar kjem Bergens Tidende med reportasjen frå turen i dalen. Forsida: «Stemningen amper blant de isolerte i Eksingedalen», ei heilside inne i avisa: «Kritisk for oss om vi nå ikke får veien brøytet»
Smakebiter frå avisa:
«Også andre steder på Vestlandet er isolert, men forskjellen er den, sier folk i dalen, at når nå verste uværet har gitt seg, er det spørsmål om dager når alle disse stedene har fatt sin veiforbindelse igjen. For Eksingedalen derimot, er stillingen meget alvorlig på lengere sikt: Dersom det ikke blit tatt et krafttak nå, vil veien til toppen av dalen utvilsomt bli liggende blokkert helt til Jonsok».
«Store verdier står på spill, kraftfôrmangel gjør seg gjeldende, og slaktedyrene står pá båsen langs hele dalen uten at man kan få dem levert. Siden veien ble ført til topps i dalen for vel to år siden har det funnet sted en hel liten omveltning av livsformen i denne bortgjemte dalen, og her ligger også en av årsakene til at man nå er så ille ute etter at snøværet kom overraskende på folk»
«Jeg målte en snødybde på 2,31 meter på flaten forleden, før regnet satte inn, forteller gardbruker Norvald Nesheim, som foretar meteorologiske observasjoner, til Bergens Tidende. I dag er det «bare» 2,23 meter. Vi var forresten så heldige at vi fikk en kraftforladning kjørt opp siste dagen før veien føk igjen. Men siden vi fikk vei hit opp er det slutt med å ha store lager av kraftfor og husdyrholdet er også for en stor del lagt om, slik at folk nä gjennomgående holder flere beist. Nå spøker det for mange å skaffe kraftfor, og det er så sin sak å bære kraftforsekkene milevis. Hest kan vi ikke bruke heller, det er ikke å tenke på slik forholdene er nå. Og oppetter dalen står slaktedyrene på båsen. Ikke kan vi få slaktet dem og levert skrottene, ikke kan vi få dyrene til bygds. Fylket må gjøre noe. Veien gjennom Eksingedalen er nå blitt fylkes- og hovedvei. Vi finner det da rart at ikke fylket kan ta på seg a få veien brøytet. Det kan ikke være riktig som det er sagt at man ikke kan gå i gang med kraftig redskap som bulldozer og snøfreser. Bulldozer har vart brukt før.
I dag er ordnigen den at fylket leier billagets bil med plog. Men fremdeles er det slik at all måking må utføres av bygdens folk. Gang på gang må folk mannsterk ut for a måke snø på veien.»
«En utvei må der finnes på denne situasjonen vi er oppe i, sier Johannes Gullbrå, en av dalens kjente menn.
Vi har også vært inne på tanken om å prøve få oss en weasel til den mest nødvendige transport. Men skal vi klare oss, må vi ha en helårsvei her oppe. Selvsagt kan vi lagre kraftfôr om høsten, men det krever en stor investering. Før kunne vi kjøre med hest, nå er snøen så dyp og løs mellom plogkantene at det ikke nytter. Og etter at mange har skaffet seg traktor, er det gamle og utslitte hester igjen. Det er sikkert at det ikke er greit å være bonde i Eksingedalen i dag. Vi kan ikke klare oss uten noen forbindelse. I ytterste konsekvens er stillingen den at vi må be myndighetene om å lose oss ut, slik at vi kan evakuere stedet, sier Johannes Gullbrå.»
«Det tør vare klart at veimyndighetene ikke har opparbeidet seg noen velvilje i Eksingedalen.
Med bare plog går det ikke lenger, og fylkesveikontoret har gitt blankt avslag på a komme med tungt materiell. Vi skjønner ikke riktig sammenhengen. At ikke veien har vart brøytet akkurat under uværet er en grei sak, men vi er usikker på tiden fremover. Men det er en selvsagt ting at fylket må brøyte fylkesveien.»
Bladkarane som hadde vore på tur i dalen var Kjell Pedersen og Sverre Mo (foto).
Det gjekk rykte om at det skulle koma to beltekøyretøy, såkalla weaslar, som skulle prøve å ta seg frå Lavik og oppover dalen. Det viser seg at Evanger kommune hadde leigd to weaslar med tilhengar. Helga 10.-11. februar greidde dei å ta seg opp til Nesheim. Dei sokk nedi på buken i den lause snøen, så ein måtte mange stadar hjelpe til ved å måke og trakke braut. Vidare oppover frå Nesheim gjekk det seinare. Eit problem var og at brauta fauk igjen bak dei. Etter kvart blei både brauta dei laga, og desse weaslane svært viktige for å få fram kraftfôr og andre forsyningar til gardane. Og ikkje minst i det å kunne køyre slakt og andre gardsprodukt, i hovudsak smør, ut av bygda.
I Bergens Tidende 12. februar langar vegsjefen ut mot brøyte-maset frå Eksingedølane. Meir om dette, og om BT’s leiarartikkel 15. februar som tek folket i dalen i forsvar, i ny artikkel 12. februar.