I dag for 62 år sidan, snøvinteren 1962. Del 5, den siste.– her er del 4-2 – oversikt
Bilete: Faksimile frå Bergens Tidende «Stor plass er det ikke til møtende trafikkanter når bussen gir seg på tur oppover dalen.»
Så til slutt, etter all syting om milevis av snø og elende, denne sprudlande heseblesande reiseskildringa Bergen – Eksingedalen tur-retur. Så langt kom ekspedisjonen ikkje, kanskje ikkje lenger enn halvmila, opp mot Høvik. BT melder dagen før at vegen er steng av snøras der. Tidsbilete: Brua over Bolstadstraumen er endå ikke komen og det må båt til, Jåbæken (brua kjem halvanna år seinare). Vegane er smale og nifse, då som no. Eidsfjorden er ikkje tilfråsen denne vinteren, så på heimveg prøver dei seg på rutebåt Eidslandet – Bergen, men lukkast ikkje.
Reseskildringa sto å lese i Bergens Tidende 15. februar 1962 og er signert Pete:
BUSS PÅ AVVEIE
«Å dra til Eksingedalen i tider som disse er opplevelsesrikt og dramatisk som en Afrika-safari.
Først bestiller man telefonvekking kl. 05.30, som absolutt ikke er det riktige tidspunkt å krype ut av dynene på. Så farer man gjennom en morgenstille by til Vossen 06.35, som heller ikke er et avreisetidspunkt å skryte av. Ingen jernbanerestaurant åpen, ingen skiekspedering. Bare ta med pikk og pakk og slå deg ned på røykjarar.
Saktens kan man finne mer imponerende kjøredoninger enn dem man ser når man stiger av på Dale og løser billett til «så langt det går an a kjøre opp Eksingedalen». Men maken til bussrute! Her skulle man hatt med en fin engelsk frøken med lorgnett og det hele, hadde hun ikke fått dånedimpen før måtte det være når bussen på hålken fór fram på berghyllene ut Bolstadfjorden. Man kikker lett interessert ut bilruten – og oppdager plutselig fjorden dypt der nede. Rett under bilhjulene. Her gjelder NSB-ordene Legg deg ikkje ut.
Ved Strømme er det veis ende. Sjåføren stikker motorvarmeren i kontakten og låser bildøren. Så stiger man ombord i M/K «Jåbæk» som velvilligst ruser opp nok til at båten siger gjennom strømmen fra sandtakene på vestre til sandtakene på østre side.
Ny buss, samme sjåfør.
På Eidslandet er det full stopp. Ras er gått oppe i dalen, og dessuten er en brøytebil ventendes nedover dalen. Og når en bil er på vei nedover, er det ikke gjørlig å la noen kjøre oppover. Ventetiden fordrives på butikken, eller på kaien, hvor man kan fritte siste nytt fra denne ungkarenes dal: i øverste del av dalen er det knapt en eneste ungjente igjen.
Den nye bussen er klar til start. Denne gangen er det en kombinert laste- og passasjervogn og vi sitter seks passasjerer foran. Alle er vi som en familie, og av en eller annen grunn vet alle at vi kommer fra avisen, jungeltelegrafen går fortere enn det tyvende århundres landeveistrafikk i Eksingedalen.
– Du slepp å overdriva når du kjem i Eksingedalen!
Replikken kommer lunt fra en bonde, og er myntet på snømengdene. Vi er nådd opp så langt at sjøtrekken ikke når lenger, de gamle har alltid hatt et sikkert mêd på det. Veien er smal når du farer den sommersdag, nå er det såvidt det er plass til vognen, og fotografen er stø på at det ikke er nødvendig å bruke rattet, bilen kan ikke annet enn følge sporet i den dype grøften. Han ber sjåføren om å stanse, for å få tatt et bilde, men så er det ikke plass til a komme ut døren, og sjaføren må finne et mer høvelig sted!
Folk står på stiger eller på takene langs veien og måker snø unna. Tung, våt snø som saktens kan bryte ned tak om det kniper. Et par steder har snørasene slått sprekker i tykke jern-betongplattinger over døren.
Eksingedalen er sannelig et syn for turister, med de ovbratte fjellsidene lutende og snøtunge utover, med ville elven i hissige kast, mellom steinene. Men det er vanskelig a holde øynene fra veibanen.
Stopp!
Et kjemperas har gått over veien, og det står klart at her går dagen med på å brøyte. Passasjerer og sjåfør tar et raskt og sakkyndig overblikk. Her er intet annet å gjøre enn å ta bena fatt. En kilometers vei lenger fremme er det telefon, og her kan stedets drosje kalles ut. Sjåføren er ute på snømåking et annet sted der det er kritisk, men han kommer da, med en stor amerikaner som bykser som en olm stut på glatten.
Trass i piggkjetting og mange hestekrefter under panseret kan heller ikke drosjen klare seg mot naturens luner, i en kurve bærer det inn i brøytekantene for full speed. I Eksingedalen er det ingen Falken man kan slå på tråden til, men passasjer og sjåfør greier brasene. Donkraft og muskelkraft er alt som skal til for å få vognen inn på veibanen igjen. Skal man ned dalen en kveldstund utenom rutetidene, er drosje eneste muligheten.
Men kjøring utenom all vanlig trafikktid er problematisk, i mørket dukker det opp en møtende, kjempestor lastebil, fylt til esingen med kraftfor. Hva giør man i vintermørket? Drosjen rygger. Har De prøvd å rygge med en bil mellom to brøytekanter i stummende mørke? Til det trengs gode nerver og en dyktig sjåfør.
I Eksingedalen har man begge deler, og bakover bærer det mens lastebilen følger på med fulle lys for a hjelpe på, slik at man kan se veien. Men om det nå har lavet ned med snø over dalen, så har naturen vist sin underfundighet på annet vis: Den trange fjorden inn til Eidslandet er så godt som isfri, og ved kai ligger rutebåten og skal gå neste morgen kl. 5.
Aha, så kan man gå ombord å få seg lugar og sove seg fram til byen? Å langtfra. Selv om det er tidlig på kveld har trisen gått til køys etter en lang dag, og med en liggende trise er det lite a gjøre, kaptein og styrmenn står hjelpeløse, og det er bare a rusle på land igjen.
Men den store opplevelsen, den fikk vi neste dag, da bussen slingret seg fram på holken fra Eidslandet til Stamnes: En shoppingveske midt på veibanen!
I Lars Hillesgate ville slikt ha skapt panikk, men det skal mer til for at en sjåfør på Eksingedalsruten mister fatningen. Han bare stopper bussen og vesken blir brakt inn i bussen. Selvsagt er det, hva vi byfolk ikke har skjønt, et signal til sjaføren om a ta med vesken til nærmeste handelsmann, der den kan bli fylt med kaffe og sukker og annet til kroppens vederkvegelse.
Vi har meget å lære på Eksingedalsbussen.
Pete.»
Det vesle dalføret i vest klarer seg. Folk klorar seg framleis fast mellom bratte fjellsider. Gjennom metervis av snø kjem dei unge ut med nyskjerrigper-prisar og anna ballast andre kan misunne dei!
Denne artikkelserien har eg tenkt på i mange år. Eg har skrive den fortløpande, og har sett meg sjølv frist i slutten av kvar del for når neste skulle komme. Datoane delane er posta på har eg prøvd å knytte opp mot datoar ting skjedde for 62 år sidan – i 1962. Arkivet til Bergens Tidende har vore uvurderleg. Eg har og vore innom NB’s avisarkiv for Bruvik. Den gode huksen til storebror Ragnar har vore til hjelp. Det har vore veldig kjekt med tlbakemeldingar, ikkje minst dei med utfyllande info, takk Ingvild, Grete og Åshild.
Og takk til de som har helde ut og streva dykk igjennom hele «Snøvinteren 1962».
Februar 2024 – Kåre Trefall